Kjære familie og venner! Det er med stor glede vi kan meddele at vårt bryllup finner sted 19. september 2026. Vi håper at dere har anledning til å dele denne betydningsfulle dagen med oss. På denne nettsiden vil dere finne all nødvendig informasjon knyttet til bryllupshelgen. Vi oppfordrer dere til å besøke siden jevnlig i tiden frem mot den store dagen, da oppdateringer vil bli publisert fortløpende. For mer detaljert informasjon om program, overnatting og annet praktisk, kan dere bruke menyen: På mobil finner dere den ved å trykke på de tre strekene øverst i høyre hjørne, og på PC vises menyen som undersider øverst på skjermen. Vi drømmer om en septemberdag på vakre Valberg på Frosta, omgitt av kjærlighet og menneskene som betyr aller mest for oss. Vi gleder oss til å feire denne dagen sammen med dere – og til alle de små og store øyeblikkene som vil gjøre den uforglemmelig. Kjærlig hilsen brudeparet

19.april 2025 – påskeaften og vår 12-årsdag – startet helt vanlig, bortsett fra at Petter hadde bedt meg holde dagen av til litt «påskemorro». Etter frokost fikk jeg en lapp med dagens første hint, som sendte meg til farmor og Bjørn. Der ventet en ny ledetråd, som tok meg videre til mormor og bestefar. Det var først hos dem jeg begynte å ane at noe var i gjære. De hadde tydeligvis blitt brifet av Petter – og da de plutselig stemte i med en hjemmesnekret versjon av Bamses fødselsdag, skjønte jeg at dette ikke var en helt vanlig lørdag/påskeaften. Den nye ledetråden derfra ledet meg videre til Kornelia, så det var bare å dra dit. Hos henne fikk jeg presentert en etterforskningsoppgave som jeg fikk tydelig beskjed om at jeg måtte løse før jeg kunne dra videre. Løsningen ledet meg til Olea, som befant seg i Sverige. Dermed ble det FaceTime midt i afterskien, hvor hun lo, danset og leverte neste ledetråd med stor entusiasme. Den sendte meg hjem igjen, hvor nok en lapp ventet. Den siste førte meg til mamma og pappa, som var i London. Petter hadde allerede informert dem om planene sine – noe som gjorde alt enda mer rørende. De rakk bare å gi meg ledetråden før de hastet videre, og jeg måtte få Petter til å gjenta hva de hadde sagt. Da merket jeg nervøsiteten hans. Nå nærmet vi oss noe som betydde noe mer. Den siste ledetråden sendte meg til lille Pernille. Hun lå og sov i bilstolen sin, og der – i fanget hennes – lå en liten eske. Petter gikk ned på kne, åpnet esken og spurte: «Albertine, vil du gifte deg med meg?» Selvfølgelig sa jeg ja. Med tårer i øynene, hele kroppen full av kjærlighet og vissheten om at han hadde involvert hele familien min på en så gjennomtenkt måte – men likevel valgt å ha selve øyeblikket bare for oss – kunne frieriet ikke vært mer perfekt.